Ferdig utdanna interiørkonsulent våren 2014. Lite inspirasjon til sangskriving om dagen, men med konstant skrivekløe så måtte det bli ei "tanke-fane" der eg kunne få ut litt. TERAPI <3

Om du finn det interessant så er du velkommen på en liten visitt inn i mitt "lille travle hode" ;)

Det handlar ikkje om
korleis ein har det
- det handlar om 
korleis ein tar det

Ein treng ikkje
nødvendigvis
vera vanskelig
mot andre
sjølv om 
ein har det
vanskeleg sjølve

Ein kan velga 
korleis
ein ønsker
å behandla
andre mennesker

Tru det eller ei
ein kjem langt med
- godt humør
og positivitet
overfor andre mennesker

Det er faktisk også
- fullt mogleg
å få 
sure mennesker  
- blide
Berre ved å 
vera positiv 
-lenge nok
til at dei skjønar
at du ikkje
lar deg lokke 
- ned i det sure

Skulle det verka 
umogeleg
- gi opp
Ikkje bruk opp
energien din
Behold heller
din egen lykke

© Karoline Taraldsøy 08.09.2014

Godt i gang
- inspirert
Kanskje ny sang
- fra meg

Plutselig stopp
- ka skjer?
Har'kje tid nok
te meg

Hjelpa familien
- prioritering
Atter en glede
- for meg

Samle på tankar
- eg ser
Tid komme snart
- te meg

© Karoline Taraldsøy 04.09.2014

Når eg starta opp med å skriva sanger, hadde eg bestemt meg for å skriva på Engelsk. Så følte eg plutselig at eg ikkje fekk uttrykt meg godt nok, og bestemte meg for å skriva på Norsk, for så å oversetta te Engelsk ittepå. Men ittekvart som sangane va ferdige, så passa de ikkje te å bli engelske liksom. Eg hadde skrevet på dialekt, med mine egne ord... Nynorsken og dialekten min uttrykke det eg ønske å formidla, på akkurat den måten eg ønske. Eg e veldig glad i å synga på engelsk, men når eg skrive så føle eg ofta at engelsken rett og slett e for svak i ordvalg. Det blir ikkje sterkt nok, det føles som om nåke mangle, det blir for "svakt"... Når eg skrive sånn som eg tenke, føle eg at meiningane komme sterkast fram. 

Eg har kanskje ei litt merkelige greia med skriving...nåken gonger e det akkurat som nynorsken KREVE å bli brukt, mens andre gonger passe det liksom bedre med bokmål. Innimellom tenke eg litt engelsk, men det e eg dessverre for dårlig i te at eg kan legga ut her...hehehe...

Så va det disse nye sangane eg holde på med då... Den eine begynte eg på på engelsk, så den må nok berre bli sånn. Sangen som svirre rundt i kropp og sjel om dagen, begynte som et norsk dikt på dialekt. Plutselig kom nåken engelske ord og "overtok". Eg har et par sanger te som ligge og vente på å komma ut, når eg berre blir ferdige med de eg holde på med nå. Det kjennes som at eg må binda de fast inni håve mitt, for eg har ikkje kapasitet te fleire akkurat nå...hehehe...de komme nok når tio e der, og mången gonger e det då sangane e lettast å jobba med, de e liksom bearbeida fra før :)

Eg vil ikkje binda meg te å velga ETT språk, men eg jobbe veldig med meg sjøl om dagen for å finna ut ka som blir mest rett - FOR MEG! Kanskje eg ikkje trenge velga ETT språk, kanskje det blir som Ole Brumm - Ja takk, begge deler ;)

I mellomtio så kose meg meg med å skriva på Norsk, dialekt, nynorsk, bokmål - og litt Engelsk :)

© Karoline Taraldsøy 01.09.2014

Ååååh, jeg har sett på Født i feil kropp på TV2 i kveld. Jeg har også fått med meg at det er utrolig mange meninger om disse menneskene. Jeg synes det er utrolig trist å se at det i 2014 fremdeles finnes mennesker som må dømme. Etter det jeg har sett i denne første dokumentaren, så sier disse menneskene at det ikke er et valg de tar, de er født slik. Født i en kropp som tilhører et annet kjønn. Hvem i alle dager ønsker å leve slik? Jeg vet med sikkerhet at jeg ville synes det var helt grusomt om jeg skulle hatt en manns kropp. Jeg er jo Karoline! 

For meg er det mer enn godt nok å høre et menneske si det, si hvem hun/han er. Men det er ikke det jeg vil frem til her. Det jeg vil si er at ingen - INGEN - har rett til å sette seg til doms over et annet menneske. Vi skal godta hverandre som vi er, vi skal elske våre medmennesker og la alle gjøre sine egne valg uten at noen skal kunne dømme hva som er riktig og hva som er galt. 

Ja, vi kan alle ha forskjellige meninger, jeg er veldig glad i diskusjoner, og synes det er kjempespennende om vi ender en diskusjon slik: Ok, da er vi enige om at vi er uenige :) Men det å ha forskjellige meninger, det å stå fast ved hva jeg mener/tror/vet, samtidig som man godtar at andre også har egne meninger, det er viktig for meg. Det å vise interesse for andres synspunkter er utrolig interessant. Dersom man har bestemt seg for at det er det man selv tror/mener som er det eneste riktige, da har man tapt spør du meg. Vi er alle skapt forskjellige, og ingen har rett til å dømme andre fordi de velger noe man ikke ville valgt selv.

Det å være uenige om meninger/synspunkter/tro osv er noe HELT annet enn å være uenige om hvordan mennesker faktisk blir FØDT. Det går bare ikke an å dømme hvordan mennesker blir førd, det være seg andres seksuelle legning, mennesker som er født i feil kropp, psykisk syke, handikappede, psykisk utviklingshemmede. 

Likevel er faktisk mennesker uenige om dette, som jeg altså mener ikke går an å være uenige om... Jeg avslutter likevel med at jeg mener fast og bestemt at det ikke er en eneste av oss som har rett til å DØMME andre, verken for meninger, tro eller hvordan man ble skapt.

Puh, det var mange meninger på meg i kveld. Fingrene raser over tastaturet, men klarer likevel ikke å holde følge med hjernen...hehehe...

Vær så snill, du som leser dette, å la alle mennesker være den de er, mene det de mener, og tro det de tror <3

© Karoline Taraldsøy 18.08.2014

Det fokuseres idag mye på at det er så mange positive kanaler, altfor mange positive folk som skiver så mye positivt at det ikke kan være sant... "Vi lever i en positiv boble av løgn" osv. Jeg har mange ganger lurt på hva i alle dager kan være så galt med positivitet? Samme hvor mye jeg grubler, så kan jeg ikke skjønne problemet med positivitet. "Glansbildehjem" som vises, er ikke sannheten osv. 

Noen ser ut til å ha bestemt seg for å ikke kaste seg på denne "positivitetsbølgen" og heller gjør alt de kan for å finne noe negativt. Jeg kan ikke se hvordan det skal føre til noe godt?

La oss si at jeg har en dårlig dag, jeg ser meg i speilet og tenker kanskje "usj, idag har jeg ikke lyst å vise meg blant folk" - Kanskje jeg i tillegg er sur på min mann for et eller annet. Dersom jeg "utbasunerer" dette via sosiale medier, hva gjør dette med meg? Jeg får det iallefall ikke noe bedre med meg selv, det er jeg HELT sikker på. Mulig jeg kunne fått noen "likes", og dersom jeg var "skikkelig heldig" kunne jeg fått noen sure kommentarer fra andre sure folk som var helt enige med meg i at mannfolk er noe dritt. (Og det uten at de visste HVA jeg var sur for...)

Dersom jeg velger å bruke litt tid foran speilet, og tenker gjennom hva det var som gjorde meg sur på min mann, kanskje jeg kommer frem til at jeg faktisk ikke ser så verst ut, og at det muligenst var min egen feil at jeg ble sur på mannen min. Dersom jeg ikke fikk humøret mitt til å stige ved å gjøre dette, så kunne jeg arbeidet med tankene mine, fått meg til å gjøre noe positivt som fikk meg i bedre humør. Kanskje jeg kunne postet et bilde av noe som gjorde meg glad eller kanskje jeg bare kunne latt være å poste noe den dagen. 

Mulig det er gammeldags, men når jeg har problemer, vanskeligheter, tunge stunder osv så bearbeider jeg dem på min egen måte. Noen ganger vil det si at jeg kjører meg en tur, andre ganger snakker jeg med familie/venner, noen ganger skriver jeg meg ut av det osv. Jeg har ingen fasit på hva som er riktig, verken for meg selv eller andre til enhver tid, men jeg er likevel ganske sikker på at vanskelige ting må jobbes med, ikke kringastes i sosiale medier i form av skittkasting om andre mennesker osv.

Det merkeligste av alt er at media nå bruker det positive som noe negativt som bør snues...hvem kan skjønne noe av det? Det er for mye positivitet i dagens samfunn, dette kan ikke stemme, vær på vakt for positivitetsbølgen, deprimerte mennesker kan bli mer deprimerte av å se at andre mennesker "liksom" skal ha det så bra...?

At mange idag velger å dele hjemmene sine på sosiale medier er hver enkeltes valg. HVORDAN man ønsker å dele, og av hvilke grunner, er også eget valg. Jeg tror ikke at folk viser hjemmene sine for å "vise seg frem", selv om det kan godt være at noen gjør det. Jeg har en instagramkonto der jeg deler forskjellige ting fra mitt liv, det være seg interiørbilder, matbilder, turbilder eller opptredener o.l. Jeg liker dette positive mediet, og følger mange for å få inspirasjon, få se andre fine hjem, få lese litt om andres hverdag osv. Jeg synes det er helt topp! Det vil ikke dermed si at jeg tror at alle har det så himla perfekt, og at jeg blir lei meg fordi andre alltid har det så pent osv... Jeg tror de som er mest lidenskapelig opptatt av interiør, har det mye mer ryddig enn meg i det daglige. De som er lidenskapelige trenere, har mye mer sunn kost osv. Jeg plukker med meg den informasjonen og inpirasjonen jeg trenger, når jeg har tid skriver jeg hyggelige tilbakemeldinger, og innimellom kikker jeg innom når det passer, bare for å se.

Jeg har stor tro på at det jeg utstråler til verden, stråler tilbake på meg. Dersom jeg strekker meg litt ekstra for et menneske, får jeg stor glede av å se at jeg har klart å glede et annet menneske. Dersom jeg kan se tilbake på en arbeidsdag, og vite at jeg gjorde mitt ytterste for mine kunder, da har jeg det bra.

Mitt ønske for mitt liv er å ha det bra, omgås hyggelige mennesker som ønsker meg godt, og å arbeide for positivitet både i eget og andres liv. 

Hverdagen min består ikke utelukkende av positive ting. Hverdagen er både kjempepositiv, og kjempetrøblete. Men jeg tror problemer er til for å løses, og dersom jeg gjør det JEG kan, så blir verden et bedre sted å være, både for meg og andre :)

Ååååh, dette kunne jeg skrevet om i lengre tider! Jeg hadde helt sikkert gjort lurt i å redigere, tenke over hva jeg har skrevet, funnet bedre formuleringer, brukt lengre tid på å tenke gjennom hvilke elementer jeg burde tatt med. Men neida, slik er ikke jeg, jeg er rett frem, skriver mens jeg tenker, skriver det som ramler inn i hue på meg, og når hjernen har tømt seg tistrekkelig, da er jeg ferdig :)

JA TAKK til mer positivitet :) 

Hvorfor har jeg plutselig skrevet på bokmål? Ja, si det...Det er noe inni hodet mitt som bare bestemmer at: Dette skal være bokmål - Detta skal vera nynorsk - Detta e berre nødd å ver på dialekt...eller nåke sånt:)

© Karoline Taraldsøy 18.08.2014

Å skriva er lett
det er berre å setje seg ned
finne fram bokstavar
som ein formulerer til ord

Men så var det dei orda då
Kor finn ein dei?
Å finne det RETTE ordet
tar lang tid

Betydningen,
tanken bak,
følelsane,
formuleringane

Å skriva er for meg
ein lang prosess
der eg drøymer
tenkjer
funderer

Somme tider
ramlar orda
rett på sin plass
der dei høyrer til

Andre gonger
finn eg ingen ord
ingen teikn
på at orda fins

Som oftast ligg
tankar og drøymar
på lur
og dukkar opp
når eg minst anar det

Og plutselig 
er alle orda
der dei skal
Eg -
kjenner meg heil
Lukkeleg og glad

© Karoline Taraldsøy 04.08.2014

Har du tenkt øve
- ka maska du bære?

Den blide
- alltid smilande

Den sinte
- med stramme munn

Den strenge
- med rynka bryn

Den morsomme
- me vitsar på lur

Den kravstore 
- som aldri er fornøyd

Den stakkarslige
- med krokete rygg

Den viktige
- med nasen i sky

Me har alle et ansvar 
for kem me vil ver
Kva syn me vil at andre
ska ha på oss

Stemme masko di
- med den du EGENTLIG e?

© Karoline Taraldsøy 24.05.2014

Du snur ryggen te
- og går
Burde du visst
burde du sett
At du sko blitt
for å støtta nå

Så mange ting
me ikkje vett
Så mange ting
me sko sett
Men så e det lettast
å lukka augene
og berre gå

Min plass
- din plass
Det burde ikkje
vera vera sånn
Gi heller plass
te de som 
ikkje finne 
- sin plass

© Karoline Taraldsøy 24.05.2014

Etter å ha lest forskjellige både her og der, har eg gjort meg opp nåken tankar om detta systemet me har. Folks oppfatninger av alle disse grusomme menneska som snyltar på andre skattebetalere kan ver ganske brutal.

Det spøkes og gjeres narr av folk som e NAVERE. Mången meine at de fleste så går på trygd e snyltere. Men ka vett folk egentlig om naboen sin? I 2014 syns eg det e skammeligt at folk faktisk e så uvitande om skjulte sjukdommar. 

Det mange ser, er at trygdemottakere
- trene heile dagane, men jobba ska dei ikkje...
- sitte på facebook heile dagen...
- går på shopping te alle tider...
- bruke penger på allslags tull...
- jobbe daglig i hagen...
- reise stadig på ferie...

Lista er lang og uendelig når det komme te folks oppfatninger av "NAVERE"

Men kim e det som vett ka som gjere at nåken ikkje komme seg i arbeid?
- ME
- angst
- depresjon
- utmattelse
- bipolare lidelsar
- posttraumatisk stressyndrom
- fibromyalgi
- lista over psykiske lidelser e uendelig...

- ryggproblemer
- nakkeproblemer
- muskel- og skjelettplager
- lista over usynlige fysiske lidelser er og uendelig...

Eg har ikkje skrevet opp ein brøkdel av usynlige sjukdommar, men når ein lese gjennom dei eg har lista opp, og tenker at det kanskje til og med er nåken som har FLEIRE av desse sjukdomane....koss sko ein klara å gå på jobb med det?

I tillegg kan en prøva å sjå for seg: Ka arbeidsgivar vil ansette sjuke folk? Folk som kan yta i massevis dei dagane dei er friske, men det er få av dei dagane... Nåken kan klara å jobba nåken timar i mnd, andre ei time te dagen. Andre igjen kan klara å jobba fullt i fleire månar, for så å kollapsa. Det er nok svært få arbeidsgivere som kan ansetta slike folk fordi dei treng å kunna stola på at det er folk ved den maskina, i kassen på butikken, sjåfør på bussen osv. 

Mange er og av den oppfatning at: EG og har nå hatt problemer, men HALLO, eg har nå jobba fordet!

Koss kan dei vera så sikre på at naboen kjenner det på akkurat samme måten? Ka vett dei om diagnosen til denne personen? Kan det tenkast at denne personen kan ha fleire lidelser som ingen vett om?

Dersom ein skulle treffa på ein som har brukket ein fot derimot...eller ein arm...eller har havna i rullestol... Ka då? Jo då godtar de fleste at slike folk kan jo sjølsagt ikkje jobba... Men det er mange som kan jobba sjøl om dei har både synlige og usynlige lidelser. Nåken har ein arbeidsplass der det er lett å legge til rette, andre igjen har lidelsar av meir moderat styrke.

Så er det altså ei gruppe som ikkje klarer å arbeide, og ka grunnar har dei for det? Nei, dei vett me ingenting om...

Det eg er mest sikker på, er at det er få som er trygdeSNYLTERE! De aller fleste er heilt vanlige mennesker som av ein eller fleire grunnar ikkje KLARE å jobba fast. 

Trygdesystemet i Norge er dessverre sånn at det ikkje er plass for mennesker som ikkje er heilt A4. Systemet Norge har lagt opp te er at me skal alle yta minst 100 % til ei kvar tid. 

Så kan ein jo og kikka på "lønningslappane" til desse påståtte trygdesnyltarane...Det er mange som har måtta solgt hus og heim fordi dei har "vert så dumme" at dei blei sjuke. Kor månge er interessert i å mista huset sitt "på gøy"? Eg ser ikkje for meg at det er så mange som kan tenka seg det...

Kor mange e det som ikkje kjem seg i arbeid igjen fordi systemet ikkje virkar slik at den enkelte kan få yta det dei har å gi? Dersom me hadde skrevet opp desse personane...då trur eg lista hadde vore lang...

Så kan dei jo prøva å bli sjuke sjøl, bli sittande heima og ikkje klara å betala på huset sitt, ikkje ha råd til å reisa på ferie, måtta velga mellom julegaver te ungane eller strømrekningen, ikkje kunna handla inn til skikkelige middager kvar dag osv....

Det er nemlig mange som ikkje kan velga mellom den billige, dyre, eller rå-flotte ferien... Nåken må faktisk velga mellom mat på bordet eller strømrekningen...

© Karoline Taraldsøy 24.03.2014

På facebook vises bilder
av glade venninner
Alle er samstemte i
at dei har hatt det kjekt
samen med
"verdens beste venninner"

Korleis kan det då ha seg
at desse venninnene
nyttar "kvar anledning"
til å sverte ei 
- eller fleire i same gjengen?

Eg undrar på
korfor dei då er
så mykje samen?
Korfor har dei klubb
- ilag med folk dei ikkje likar?

Kortid kan ein vera sikker på
at ein kan stole på kvarandre?
Når ein har det SÅ kjekt ilag
på dagtid - mens det allerede på kveldstid
kan hagla sladder og drit
om dei same...

Eg berre undrar...

© Karoline Taraldsøy 23.03.2014

Visste du at
- DU har et valg?

Du kan velga 
- å flykta
Du kan velga 
- å kjempa

Du kan velga 
- å vera lykkelige
Du kan velga 
- å vera sint

Du kan velga
- å tilgi
Du kan velga
- å vera snill

Du kan velga
- å kjempa 
Å ta opp kampen
. for deg sjøl 

Det e ikkje alle valg 
- som e enkle

Men
- det e DITT valg
- din vei å gå

DU har et valg
- om å tørra
- å velga itte DITT hjerta 

© Karoline Taraldsøy 22.03.2014

Eg sitte på Waynes Coffie i Haugesund. Har bestilt meg kakao med krem og oreokake. Betaler, ventar litt – tar så imot kakaoen og finn bordet der eg har lagt frå meg jakka. Eg smakar på kakaoen, blir skuffa over at den er kald, i bestefall kan den kallast «pisselonka» på «godt norsk». Eg burde nok ha lever ein klage, men DET er eit stort problem for meg! Eg blir sittande og tenka.

Eg er ikkje kjend for å vera av den forsiktige typen. Eg er skjeldan redd for «kva andre skal sei eller tru om meg». Eg snakkar med kven som helst, og har ikkje problem med å bli kjend med folk. Eg kan til dømes enda opp med å ha lange samtalar med ein ekspeditør eg aldri har treft før. Treff eg nokon på ein parkeringsplass som spør meg om eit eller anna, kan det enda opp med ein lang og god samtale, som om me er gamle kjende.

Eg står på små og store scenar og syng for ganske store publikum – jo fleire, jo betre. Eg kan vera møteleiar og reise meg i forsamlingar for å stilla spørsmål. I år klarde eg til og med å stå på ein scene og vera innehavar av ei teaterrolle! DET var ein stor utfordring for meg, og kan aldeles ikkje samanliknast med det å ta ein song eller to på same scene. Ein song har både tekst, melodi, takt og pausar ferdige på forhand – EASY! Eg utfordra meg sjølv med den teater-rolla – var livredd – men overlevde!

Joda, eg innrømme at det hender eg er nervøs, til tider GANSKE nervøs, men heldigvis ikkje så gale som det var tidlegare.

Beskjeden? Eg? Ikkje det spor…?

Så var det den oreokaka eg bestilte, kor blir DEN av? Etter fleire rundar med meg sjølv, og fleire mislykka forsøk på blikkontakt med ekspeditørane, finn eg ut at eg må gå og etterlysa den kaka.

Eg stiller meg litt utanfor køen, ventar litt og prøver nok ein gong å få blikkontakt med ein ekspeditør. Sniker meg forsiktig heilt fram til kassen og prøver fleire gonger å oppnå kontakt. Etter ei stund, som kjennes som en evighet, GÅR «min ekspeditør» ut! Eg kjenner eg blir sveitt, kikkar forsiktig på dei bak meg i køen for å sjå om dei ser irriterte ut på meg som har sneke meg fram.

Nå er det nesten som eg har sveittetokter! Omsider er det ein ekspeditør som snur seg. Eg skundar meg å ta kontakt, høyrer meg sjølv seie: «Eg har bestilt, og betalt for ei oreokake, men eg har ikkje fått den». I det same eg opnar munnen kjenner eg at eg mest sannsynleg er KNALLRAUD i ansiktet! Likevel, eg er så stolt over at eg klarte å be om den kaka – smedlande god var ho og.

Beskjeden? Eg? Ikkje det spor…?

Eg tar meg i å tenka på korleis eg hadde sett ut om eg hadde gjort eit forsøk på å klaga på «pisselonka» kakao…

 © Karoline Taraldsøy 18.03.2014

Når håve e fullt, då e det vanskelig å konsentrera seg...

Den eine tanken rope høgare enn den andre

det blir vanskelig å velga mellom dei

for alle tankane e så spennande!

Eg syns eg e så ufattelig heldige

- som skjelden, eller aldri kjede meg

Eg kan kanskje trenga å slappa litt mer av iblant

- men eg e ganske flink å sova har eg funne ut

Det aller besta e å sova 2-3 gonger i døgnet :)

Legga seg seint - stå opp tidlig

Kvila ein liten dupp på formiddagen

-så ein litt lengre cowboystrekk på ittemiddagen

Eg sko nok levd i Spania, der eg kunne hatt siesta 

og ingen hadde syns det va no rart

Idag vil eg berre skriva

eg vett ikkje heilt om ka

Tenk om eg kunne skrevet ei bok!

Åh, det måtte vore kjekt!

Barnebok?

Roman?

Diktbok?

Krim?

Hobbybok?

Hmm...jaja, eg fekk iallefall ut nåken tankar her i kveld

- i tillegg te nåken ord som eg har lagra

ein plass berre eg vett;)

© Karoline Taraldsøy 17.03.2014

Å skriva e det lettaste på jord...

Å skriva det eg føle

- e det vanskeligaste på jord...

Nåken dagar komme setningane hoppande ut av meg

uten at eg har kontroll

Men nå om dagen lure eg på

- kor blir ordo av?

- komme ordo tebake te meg?

- kor blir tankane mine av?

- komme tankane mine tebake te meg?

Eg kjenne at deg skjer nåke av og te

og eg stole på at det berre ligge gjømt

for så å komma tebake te meg 

når både ord og tankar 

e klar for å komma ut

Fram te ting e på plass

velge eg å kosa meg med det eg like aller best

Eg vil synga alle dei sangane eg syns e fine

Hørra på nye sangar

så slepp eg å plaga håve mitt unødvendig 

med ting som ordne seg av seg sjøl

-te slutt

© Karoline Taraldsøy 13.03.2014

Eg kan ikkje forstå koffår nåken e så sjuke at de må slå! Koffår?

Slå for å heva seg sjøl? Slå for å "bevisa"?

Hadde de berre sitt at det e den som slår - som e MINST! De som slår sko fått stått i gapestokk Der sko de fått stått te de grein og blei så redd at de aldri mer turte å slå.

Ja, eg blir SINT! Men aller mest så blir eg TRIST...Det ska ikkje ver sånn!

E du ein av de som blir slått?
- eg håpe du går din vei
og innser at du fortjene bedre
- at du ser at det e du som e størst

Alle fortjene å ha det godt, og ingen - INGEN - har rett te å slå et anna menneske! 

DU e verdifull - fordi du e akkurat deg <3

© Karoline Taraldsøy 23.02.2014

Eg ønsker meir tid
- meir tid til ting eg har lyst til
Tenk om februar kunne vart
- ein måned ekstra
Tenk å få sjå kvitveis og klosterklokker
- spira på ny og på ny

Eg drøymer om lange vårnetter
- netter med kreative sprell
Ein sang som vil ut
- eit dikt kanskje kjem
Men fram til det skjer
- eg planlegg og ser
Kanskje sykkelen i hagen
- skal få vårdrakt på seg

© Karoline Taraldsøy 17.02.2014

Januar kom

- og var plutseleg over

Januar forsvann

- til skule og teater

Visst er det travelt

- men lykken og gleden

den er til stades

- i heile mi sjel

Det er ikkje vanskelig

å gleda seg over

- alt det goda eg har i mitt liv

Takknemlig eg er

- for eg har det så godt

Til sommaren tid

- eg skal finna til mitt

Med sang og gitar

- som blir fin trudelutt

© Karoline Taraldsøy 27.01.2014

Alle sangane eg har lyst å skriva ligg på vent

- dei er ikkje borte

Alle tinga eg har lyst å laga

- ligge gjemt inni skulearbeid

Alle tankane mine er her

- dei blir ikkje borte

Eg er her og ventar

på tida...

© Karoline Taraldsøy

Den sangen er uten tvil min favoritt på CDen!
Den beskrive akkurat det eg føle, at natto e mi, det er då eg kjenne at eg leve, musikken i meg er med!

Det å få vera åleina våken om natto gjere meg så godt. Det er plutselig plass til så mange tanker då, det er ingen som forstyrrer... Alt eg har gått og tenkt på gjennom dagen, bearbeides om natto. Somme tider treng eg ikkje vera opp om nettene, men så plutselig skjer det noko. Eg berre MÅ vera oppe ein natt eller to! Eg må få kjenna på alt eg tenke, alt eg føl og alt eg har lyst å skriva om.

Somme netter lese eg gjeoom ting eg har skrevet før, og får inspirasjon av det. Andre netter finn eg fram gitaren og syng litt coverlåtar. andre netter igjen blir eg sittande å klonka på gitaren på leit etter ein melodi eg har gått og kjent på.

Det å kunna ha desse nettene til dette er min medisin i livet. Eg har funne ut kva eg trives best me, og eg har funne ut kva som fungerer best for meg for at eg skal ha det bra. 

Det å ha det bra er viktig. Eg for min del kan i periodar ha det så travelt at eg gløymer ut å kjenna etter om eg har det bra eller dårleg, eg berre "er her", og gjer det som forventes av meg.

Så våknar eg plutseleg ein dag og kjenne at det er noko som manglar, svaret er alltid det samme: Oi, eg har glømt ut meg sjøl! Så finn eg ei ledige natt, sitt oppe så lenge augene tillate det, så e eg tilbake som Karoline igjen:)

Natto e mi - eg har sjelefred

© Karoline Taraldsøy

Når alt i kroppen seier

- eg vil ikkje meir

Det er nok nå

- eg orkar ikkje meir "må"

Då tar eg meg ein pause

Skriv nokre ord

- om alt og ingenting

Synes litt synd

- på meg sjølv

Eg lurer på

- valgte eg verkeleg dette?

- valgte eg rett?

Men så er det nok

Det er eg som har valgt

Dette skal eg komma meg gjennom

Snakkar til meg sjølv:

Kvil deg litt

og start med ny frisk

-når du er klar

© Karoline Taraldsøy